“Helt Kåre Tveter”

Har du noen gang opplevd februarlyset på Svalbard, der landskapet bades i silkemyke nyanser av blått og rosa, og fjellene tegner en skjør silhuett mot horisonten – og tenkt: Dette er helt Kåre Tveter?

Etter måneder med polarnatt og vintermørke vender lyset tilbake. For mange er dette årets aller fineste tid. Nå males naturen i duse nyanser, og vi omfavnes av en stille symfoni av pastelltoner. Det er rent, skjørt og vakkert.

Nettopp dette lyset var Kåre Tveters (1922–2012) store inspirasjon, og i disse dager føles det nesten som om naturen selv har sett hans malerier og akvareller, og bestemt seg for å herme. For Tveter var ikke Svalbard bare et motiv – det var en livslang inspirasjon. Han var mer enn en kunstner; han var en poet med penselen og en mester i å male stemninger. Han regnes som en av Norges fremste lyriske malere og fikk tilnavnet “Lysets maler” nettopp fordi han hadde en unik evne til å fange lys, ro og atmosfære.

Hans forbindelse til Svalbard var sterk og varte livet ut. Gjennom mange besøk lot han seg fascinere av øyas sarte, men mektige lys. Det spesielle er at han aldri malte mens han var der. I stedet tok han lyset inn. Ikke med kamera, ikke gjennom skisser, men i hukommelsen. Først hjemme i atelieret lot han penselen føre det ut på lerretet. Resultatet var kunstverk som ikke bare viste landskapet, men også følelser og stemninger. Svalbards sjel, slik han opplevde den.

Vi som bor her på 78 grader nord, kjenner oss godt igjen i dette. Lyset han malte, er lyset vi lever i. Kanskje er det derfor det har vokst frem et eget begrep blant oss lokale: For hvor ofte har vi ikke stått der, midt i den arktiske stillheten, omgitt av lysets sarte pasteller, og sagt: Dette er helt Kåre Tveter.

Har du noen gang betraktet svalbardlandskapet og tenkt det samme?